Jeg er litt lei av å være diplomatisk

Jeg er litt lei av å være politisk korrekt og formidle tankene mine nyansert.

Litt lei av å trosse mitt etiske kompass for å late som jeg ikke ser at menneskers egosentrisitet styrer måten vi drifter landet. Menneskers hang etter å selv være viktig, overgår andre menneskers livstruende utfordringer. Drømmen om maktposisjonering, kombinert med lav selvfølelse og et skremmende mandat til å styre økonomien i vår verden, gjør skade.

Jeg er så uendelig lei, og jeg blir så ufattelig lei meg av at retorikk har blitt viktigere i norsk politikk enn sakene man diskuterer. Og jeg blir mistroisk og vettskremt av at det ekstremt selvopptatte behovet for å bestemme hva som helst, ødelegger alle hjelpeinstanser som kan være med å gi unge mennesker tro på seg selv og at de kan stå stødig på egne, samfunnsnyttige ben.
Solidaritet har blitt et skjellsord, kjærlighet et ikke-tema, og å vise omsorg har blitt uproft. Kunnskapen om at man må bli kjent med et menneske før man kan vite hva som skal til for å hjelpe, er blitt til en vits.
Jeg håper at den usolidariske måten å styre velferdssamfunnet vårt på stoppes. Jeg foreslår at det stoppes akkurat nå.
Keiseren er naken
Ungdom dør.