Konsertforedrag

Tre ganger denne høsten 2022, har jeg hatt «konsertforedrag». Jeg vet ikke om det er et ord, men det funker. Jeg har skrevet og satt sammen foredrag med faglig innhold, presentert med sang og musikk som virkemidler. En tekst og en melodi kan gi en situasjonsbeskrivelse av noe vi kjenner igjen. Noe som kan forankres i relasjonsforskning forskning og kommunikasjonsteorier. Mitt mål er alltid å snakke om hvem vi er i møte med hverandre. Hva kan vi gjøre for å gjøre livet litt enklere for oss selv og andre? Det finnes så uendelig mye inspirerende forskning, og jeg elsker virkelig å formidle tørre fakta med musikalske øyeblikksbilder. Jeg tror musikk gjør at vi hekter oss på følelsesmessig, sånn at vi ser vår egen rolle i møte med andre, litt klarere.

06.desmeber, 2022, var Frivillighetens dag, og jeg ble bedt om å holde foredrag til de frivillige i eldresektoren i kommunen jeg bor i.

Bestillingen lød omtrent sånn her: «… vi trenger noen som kan prate om de gode samtalene, hvordan ivareta seg selv i hverdagen med demens, depresjon, tøffe samtaler. Hvis du vil synge litt blir vi glade.»

Jeg ville derfor lage et foredrag som løfter den som frivillig møter mennesker i krise, og her er noe av det jeg sa:

«…Det skjer hele tiden… Vi venter for lenge med de gode ordene. Jeg tror vi ville ha reddet verden om vi brukte dem når de skulle brukes. Før døden skiller oss ad. Jeg ble fortalt da jeg var liten, at jeg ikke skulle si «ha det bra» til butikkbetjeningen. Jeg har alltid lurt på hvorfor. Argumentet var at det var for privat, på grensen til vulgært å ønske at fremmede mennesker skulle ha det bra i vilden sky. Jeg har aldri glemt det, og aldri forstått det, og alltid valgt å si «ha det bra» likevel.

Aristoteles, en gresk filosof, sier at meningen med livet er lykke – eller «å lykkes». Han sier det handler om å gjøre ting man mestrer, syns er viktig, eller ser hensikten med, eksempelvis å mestre de ulike dydene. Jeg er opptatt av den ene dyden MOT. Den egenskapen som gir oss styrke til å gjøre det vi syns er skummelt. Jeg tror nemlig frykten for å anerkjenne et annet menneske, nettopp handler om at vi tenker det er privat. Det oppleves jo som privat å like noen. Nesten som noe nakent. Rett ut av dusjen og inn på bussen liksom. Så da dropper vi det heller. Alt det fine vi tenker, det spares til konfirmasjon. Neste gang du får høre at du er fin, er på 50 årsdagen. Igjen er det ca. 17 års ventetid før man kan forvente et par setninger i det vi går av med pensjon. Men den dagen vi dør – da siger kjærlighet og anerkjennelse frem fra de rareste kriker og kroker….»