Våg å si det du egentlig vil si.

Å finne ut hva man egentlig vil bli er ganske vanskelig for en tenåring. Dette er norske myndigheter klar over, og nå har alle elever rett på rådgivning med mål om å lage en god utdanningsplan. I denne type rådgivning stiller vi ofte spørsmålet: Hva liker du å drive med? Spørsmålet er relevant i en helt vanlig kartlegging av interessefelt. Dette kan gi innblikk i hvilke mål det kan være mulig å jobbe mot. Men jeg mener spørsmålet kan få alvorlige konsekvenser.

Spørsmål omkring interesser skaper rom for raske konklusjoner og feilvalg. En rådgiver kan bli ivrig og gi råd som ikke stemmer med ungdommenes egentlige mål om arbeid og utdanning. Svaret vi får er ikke nødvendigvis de beste indikasjoner på hvilken utdannelse eller jobb en ungdom vil ha. Med fare for å komme med et banalt eksempel tenker jeg at setningen: «Jeg liker å spille Fortnite», ikke nødvendigvis betyr at dataprogrammering er rett vei å gå.

Mange av dem jeg har snakket med viser at det oppleves utrygt å fortelle om hva de egentlig drømmer om. De forteller om forventninger uten egentlig å vite hvor forventningene kommer fra. Forventningspresset fra innsiden av den unge kroppen, speiler et forventningspress fra utsiden. – Om de ytre forventningene er reelle eller ikke, er revnende likegyldig. Skremmende er det uansett.

Heldigvis svarer ungdom – «jeg vet ikke!», når vi stiller irrelevante spørsmål. De bremser farten og punkterer samtalene. Utfordringen er at det tar tid å skape en relasjon som åpner opp for de faktiske drømmene en ungdom er villig til å jobbe hardt for å nå. Først når de reelle drømmene er satt ord på, kan arbeidet mot gode, varige valg starte.

Med tillatelse fra den aktuelle ungdommen, har jeg fått lov til å fortelle en historie fra min veilednings-hverdag.

Det ble henvist ei jente til oss fordi hun ikke fikk fast jobb «noe sted». Hun hadde ikke fullført vdg skole, og vårt fokus ble raskt å få ting på plass, slik at hun kunne fullføre sitt videregående utdanningsløp. Vi jobbet en stund for å få til privat-timer i de manglende fagene, og mulighet til å gå opp som privatist for å fullføre skolen. Parallelt med dette arbeidet hadde jenta i samarbeid med NAV fått praksisplass i en barnehage. Hun hadde jo sagt at hun liker å være sammen med barn, og det var, og er fortsatt helt sant. Hun elsker å være sammen med unger! Men praksisplassen ble ikke til varig arbeid, skolen ble fullført, men med «ikke bestått» i et fag, og jenta virket både medtatt, altfor tynn og motløs.

Hver uke i 6 måneder kom hun inn på mitt kontor, og sa – «Jeg vet ikke», men jeg tenkte at bak denne tilsynelatende mangelen på fremtidshåp, bor det kunnskap om hva hun egentlig vil – bare vent – og jeg hadde rett. Hun fortalte plutselig at hun visste at hun aldri kunne klare å oppnå det hun egentlig ville. Men i denne drømmen bodde det både mot, og arbeidslyst og fremtidshåp. Vi kunne jobbe målrettet og resultatet var så rørende herlig å se!